ungdomstid

I desse dagar er det ungdom overalt eg ser. Går eg ut, er det russebilar der, masse egg på bakken, og om eg sit inne, jo då er det ein skule rett ved sida av huset vårt, og eg ser born i friminutta sine som spelar fotball og ropar høgt, sikkert over ingenting. Har aldri forstått dette med roping. Eg liker stille, eg. Innerøyst.

Sjølvsagt var ungdomstida mi ulykkeleg. Ho var bare lang og pinsam for meg. Sjølvsagt er eg bitter. Ungdomstida til alle usosiale menneske er ulykkeleg. Eg veit ikkje om eit einaste unnatak. Ikkje fann eg kjærleiken, ikkje fekk eg mitt fyrste kyss og mitt fyrste stemnemøte og ikkje «fann eg meg sjølv». Dét fekk eg når eg møtte Josefine. 

Det oppstod ein konflikt inni meg, forstår du. Eg likte meg best for meg sjølv; eg likte å vera inne på rommet mitt og å øva meg på pianospelinga mi, høyrte på Symphony X-albuma mine og las i notebøkene mine, eg prøvde å forstå det tekniske i denne overkompliserte tonekunsta, for ho var utfordrande og gjevande. Dette likte eg. Eg naut best dette med å sjå på fagre animefilmar frå Japan av obskure regissørar som ingen eg kjente hadde høyrt om. Dette likte eg. Eg ville ikkje ut der om kvelden og vera med andre folk, slik alle fortalde meg at eg skulle. Eg hadde heilt andre interesser.

På den same tida var det noko som plaga meg, og det plaga meg masse. Det er ikkje kva eg heldt på med, for eg kunne bytt om straks, eg kunne gått ut, eg kunne gått på festar og eg kunne gått burt til framande jenter på skulen, spurt dei om kva slags musikk dei likte. Eg kunne gjort det, for ein går jo ikkje 15 år utan å prøva eit par gonger. Eg hadde haldi samtalar med folk, mange samtalar, jamvel eit par interessante, men det kjentest alltid bare feil. Eg ville ikkje, eg treivst ikkje med slikt, eg heldt på med andre ting og dette passa meg utmerkt. Så eg gjekk på skulen, leverte oppgåver, sat på pc-en, leverte fleire oppgåver og så gjekk eg heimatt.

Det som plaga meg var at denne vissa om at eg var rar. Det var ikkje eg som var normal når eg heldt på med det som tyktest meg interessant og som gjorde meg glad. Eg var rar. Alle andre var sosiale, så jævla sosiale er dei. Særleg i denne forbanna jævla russetida. Dei var russ, og dei var ikkje russ fordi dette med å vera russ er noko alle bare naturlegvis kjem fram til av seg sjølve. Russ er ikkje ein udøyeleg idé. Nei, dei var russ av tilfellelege årsaker. Fordi dei var norske. Russ er bare ein norsk tradisjon og alle nordmenn er russ fordi alle nordmenn er russ. Og eg er den rare som kom til skulen med heilt vanlege klede.

Og russen treivst så jævla godt. Det var til å spy av. Kjempegøy, hadde dei det! Dei var gladare enn eg er, dei hadde ei lykke i den tida av livet som eg ikkje kunne taka del i.

Sjølvsagt er eg bitter.

Ein sann ven er gått tapa.

Eg liker ikkje triste innlegg, men for denne kameraten må eg gjera eit unnatak. Xbox-en min. Xbox-en min. Xbox-en min er sjuk. Han er døyande, han lagar fæle ljod, han er torturert, og ingenting hjelper. Eg må snart taka ut kontakten hans og bare putta han i skapet. I skapet, saman med gamle GameCube-en min.

Det er lokket, skjøner du. Lokket hans opnar seg ikkje. Det sit heilt fast, rokkar seg ikkje. Eg har sett etter guidar og prøvd alle triksa i verda, men ingenting har nytta. Lokket sit dønn fast. Xbox-en fungerer elles optimalt, slik ein trufast følgjesvein skal. Han er så lojal, skal du veta. Fem år i teneste! Han protesterte aldri, men no... no kan eg ikkje lenger spela diskane mine av.

Kjære Xbox-en min får inga gravferd. Kjære Xbox-en min er dømt til å støvast ned i skapet. Det er til å grina av.

Eg skal aldri gløyma deg, Xbox. Gudfart, min ven. Gudfart.

OSI, PlayStation Vita og draumar

Livet ser bra ut. OSI - Fire Make Thunder er ute, Sigur Rós har kunngjort sitt nyaste album, Sørlandet set varmerekordar og Josefine ler av eitkvart idiotisk TV-program. Eg har lyst på meir iskrem. Livet ser bra ut.

Før du les noko som helst vidare, gjer deg sjølv ei stor teneste. Last ned dette (slapp av, det er bare ei torrent-fil) og høyr på det femte sporet 'Wind Won't Howl' på repeat. Helst femti gonger.

Du skjøner, OSI - Blood frå 2009 er ei av mine absolutte favorittskiver, så eg har sett fram til oppfølgjaren 'Fire Make Thunder' heilt frå han vart kunngjord ifjor. Eg er ikkje 100% nøgd med plata, det er eg aldri, men herresatan dette sporet,  dette fordømde sporet er kanskje den beste songen eg har høyrt på fleire år. Det er som ein slags ny orgasmisk sjanger, eg døyper det 'elektronisk progressiv post-rock'. Fy FAEN så mange frysingar eg får, Kevin Moore har den beste røysta i verda.

Uansett, eg kjøpte PlayStation Vita på fødselsdagen til Josefine. Dette er litt flautt, det ser jo ut som at eg kjøpte ei gåve til henne som eigentleg er til meg, som den jævelen eg er, men så er det jo slik at PlayStation Vita kom ut på nettopp den datoen. Han er utruleg lekker.

Problemet er bare at eg ikkje spelar noko anna enn PSP-spel på han, så poenget er litt burte. Gravity Rush og Persona 4: The Golden kjem vel ut snart. Snart. Snaaaart. (Det er ikkje synd på meg. Eg går ikkje akkurat tom for videospel.)


Josefine fekk stråveske og ny datamaskin og eit teiknebrett som kom i førre veke. Ho har venta på brettet i over eit år, så det var kjekt. Ho liker det, trur eg, og ho les i eikor instruktiv bok om teikning for å verta betre. Eg synest teikningane hennar er fine, eg må jo det, men dei er sånn på ordentleg fine. Eg får ikkje lov til å syna dei fram til nokon. Josefine fortener å verta mykje gladare enn ho har fått vera dette året. 


Eg har drøymt mange draumar i det siste. I den eine gjekk eg i eit tog, eg veit ikkje kvar toget gjekk eller kvifor, men eg gjekk i det, og det kjentest rett. Men ei etter ei dukka alle jentene som eg har vori forelska i og som har avvist meg opp, og gjekk i dette toget. Alle fire jentene. Ja, heile fire jenter! Frå henne i føreskulen til henne på ungdomsskulen til dei to på vidaregåande. Hatar dei intenst no, sjølvsagt. Alle saman. Må jo det.

Ho eine, eg gløymer kven, sagde noko til meg. Eg forstod ikkje kva, så eg ignorerte henne og gøymde meg i folkemengda. Det var så grufullt. Eg visste at dei gjekk der, dei hadde sett meg, dei visste at eg ignorerte dei, og  dei tenkte kva no enn det er kvinner tenkjer i slike situasjonar.

Så skjedde noko fint. Eg innsåg at dette var ein draum, og i draumar er ein drotten over alle drottar, så eg fekk Josefine til å koma inn i draumen til meg. Ho kyssa meg, ho var glad og ho smilte, og alt er så fint når ho er glad. Vi to har budd saman i over eit år. Det kjennest som ei veke og eg har så mange fine barnenamn i hugen min.

det amerikanske presidentvalet

Presidenten i Sambandsstatane, Barack Hussein Obama, har, som alle andre keynesianiske politikarar må, vori ein liten katastrofe for landet som ein gong i tida var det mest liberalistiske og velståande i verda. No er tida inne for nytt presidentval, og det skal vera interessant å sjå om Obama vinn striden eller ikkje.

At Mitt Romney vinn valet er iallfall ikkje ønskeleg. Romney er nemleg ein særs venstreorientert republikanar - han ligg om lag så langt til venstre ein republikanar kan liggja utan å måtte gå over til demokratane. Her i Noreg har vi tilsvarande mange politikarar i Høgre som eigentleg like gjerne kunne ha sokna til Arbeidarpartiet.

Dette er negativt for USA, men kanskje positivt for Romney sine vinnarsjansar. Dersom han vert den republikanske kandidaten i valet, kan han springa mot sentrum i politikken for å stå fram som «moderat republikanar». Han kan få ei breid veljarmasse med ein god valkamp.

Dette kan ikkje Rick Santorum - den nest populære, og med god margin verste presidentkandidaten for republikanarane. Mannen femnar opp alt vi i Noreg hatar ved amerikansk politikk, og er totalt ueteleg for alle som står utafor dei erkekonservative i USA. Han vert truleg ikkje å vinna for republikanarane, og er sjanselaus på landsbasis.

Ron Paul er då den beste republikanske kandidaten. Paul er nemleg tilhengjar av den austerrikske skulen. Han er minst sosialdemokratisk, minst konservativ, minst fascistisk og minst imperialistisk - og følgjeleg mest liberal. Problemet er at han har for låg støtte i det republikanske partiet til å faktisk få nominasjonen som han fortener, og han har ikkje pengestøtta som trengst for å slå skikkeleg gjennom i den offentlege debatten på eiga hand. Han er sjanselaus i det republikanske partiet og endå meir sjanselaus på landsbasis - diverre.


Så når det kjem til valkampen - valkampen mellom Barack Obama og Mitt Romney - kven lyt du støtta? Svaret er enkelt: ingen! Iallfall ingen av desse to. Vi må nok over til andre parti for å få tak i gode presidentkandidatar, og her kjem Gary Johnson inn i biletet - ein av dei libertarianske kandidatane.

«Johnson is highly regarded in [New Mexico] for his outstanding leadership during two terms as governor. He slashed the size of state government during his term and left the state with a large budget surplus.»

«Johnson left [New Mexico] fiscally solid, and was arguably the most popular governor of the decade [...], leaving the state with a $1 billion budget surplus.»

«During his tenure, [Johnson] vetoed more bills than the other 49 governors combined ? 750 in total, one third of which had been introduced by Republican legislators. Johnson also used his line-item-veto power thousands of times. He credits his heavy veto pen for eliminating New Mexico's budget deficit and cutting the growth rate of New Mexico's government in half.»

Gary Johnson var republikanar, men han gjekk over til det libertarianske partiet i desember for presidentvalet. Dersom han får nominasjonen, er Johnson med ekstremt god margin den mest liberale og aller beste amerikanske presidentkandidaten i 2012. For å sjå meir av politikken til Gary Johnson, les denne artikkelen på wikipedia. Du kan følgja Gary Johnson på twitter her og på facebook her.

Stanley Kubrick og individualisme

Filmprosjekt er ganske unike og annleis frå bokprosjekt. I bokprosjekt står forfattaren bak kvart ord du les. Han har slegi fast strukturen. Temaa. Ordbruken. Alt er i hans kontroll frå fyrste til siste bokstav. Sett burt frå eventuell redigering eller sensur, så klart.

I filmprosjekt er sluttresultatet langt meir eit slags kompromiss mellom arbeidet til regissøren, til kameramannen, til skodespelarane, til produsentane og til skribentane og til ljodmannen, et cetera. Mange er involverte og mange må få sin vesle innverknad på sluttresultatet. Somme meir enn andre.

Stanley Kubrick er såleis unik. Han åtte total artistisk fridom og han kontrollerte alle detaljane i sine prosjekt. Han hadde tid, pengar, intelligens og ein enorm lidenskap for kunsta si. Han var eit geni i ordsens sanne tyding og skapa dei mest ambisiøse og utrulege filmane som verda nokonsinne har sett. Han gjorde denne verda mykje rikare.

Eg elskar Stanley Kubrick.


Eit stadig mykje brukt argument for kollektivisme, for desse «vi»-løysingane og dette «vi»-perspektivet, går omtrent som dette: éin bjørn drep éin mann, men tri mann drep éin bjørn. Vi er sterke i gruppe og veike åleine.

Feilen er at vi ikkje er maur. Vi er menneske. Vi arbeider ikkje alltid mot eitt mål. Vi gjer det mot bjørnen, men i kvardagen er vi komplekse og vi eig mangfald. Vi eig ulike visjonar, tankar og idear. I alle kompliserte situasjonar, der vi alle har våre eigne mål og eigne tankar om kva som er rett, kva som er ønskjeleg, der fungerer ikkje kollektivismen. Der fungerer individualismen. 

Føremonnen til individualismen er nemleg at han ikkje er totalitær. Han er open for kollektive løysingar. I individualismen er du fri til å vera så sjølvstendig eller usjølvstendig som du bare vil; drapet på bjørnen er eit uttrykk for at tri menn har samarbeidd fordi det er effektivt der og då. Kollektivismen har på si side ikkje plass til individuelle løysingar. Kollektivismen nyttar samarbeid som løysing overalt, òg der det er ineffektivt. Meir individualisme er alltid ein positiv ting og meir kollektivisme er alltid ein negativ ting.


I Stanley Kubricks tilfelle er det snakk om éin mann som fekk operert med uvanleg stor kontroll. Filmane hans er så fordømt gode eksakt fordi denne mannen ikkje inngjekk kompromiss, fordi denne mannen ikkje bøygde seg for andres utolmod og artistiske usemjer.

det beste frå 2011

Jæja, eg skipar ei ny liste for ting eg har høyrt og spela og sett gjennom året. Kvifor ikkje.


Musikk!

Vi skal ikkje lata Elbow, Fleet Foxes, The Middle East og Bon Iver gå i gløymeboka, men det var metall som leverte varene for meg. Amerikanske Symphony X gjorde comeback, finske Moonsorrow briljerte, islandske Sólstafir imponerte, austerrikske Angizia eksperimenterte, og aller best var tyske Helrunar med dobbeltalbumet Sól. Så gode og gledelege overraskingar som dette kjem altfor sjeldan.

1: Helrunar - Sól
2: Angizia - Kokon. Ein schaurig-schones Schachtelstuck
3: Sólstafir - Svartir sandar

Her i heimlandet gav dessutan kristiansandske Solefald ut høgnorske (!) «Norrøn livskunst» medan bergenske Taake gav ut «Noregs Vaapen». 2011 var med andre eit glitrande år for metall, musikk og nynorsk.

Og vonbrotsprisen for musikk i 2011 får diverre Steven Wilson for sitt tunghøyrte og lågprogressive (nytt ord) Grace for Drowning. Han kan betre enn dette.


Spel!

Braid vann i 2008, Shadow Complex vann i 2009, Limbo vann i 2010. Det var som ein fin tradisjon for meg, men Bastion var ikkje bra nok i 2011. XBLA produserte ikkje det beste spelet iår.

Arkham City, Skyrim, Dark Souls og Portal 2 levde opp til dei forventingane, medan korkje Zelda, Assassin's Creed, Uncharted eller Gears of War gjorde storfiaskoar. Og Modern Warfare 3, Battlefield 3, Resistance 3, Killzone 3 ... vel, spar meg. Eg er gått så jævla lei av FPS-ar. Og så har du «eh»-avdelinga med Yakuza 4, Dead Island, Rage, Shadows of the Damned og Deus Ex: Human Revolution i seg. Keisamt.

Men det var eitt spel i 2011, eitt spel som kom til Europa i midten av august og tok oss med storm. Xenoblade Chronicles. Perfekt er det ikkje, men å få dette inn i Wii-en din er som å opna opp «lykke»-fila i hugen din. Xenoblade Chronicles oser nemleg av kvalitet og kjærleik til spelkunsta, utarbeidd med den varsemda og inspirasjonen som eg har sakna i mange år. Hatten av.

Andreplassen går til spelet som ikkje kom til Europa: Radiant Historia. Dette spelet har truleg det aller beste spelmanuset på mange, mange år. Tridjeplassen bør kanskje Skyrim få, men føkk den skiten. Eg gjev han heller til Alice: Madness Returns for visuell stil og atmosfære.

1: Xenoblade Chronicles
2: Radiant Historia
3: Alice: Madness Returns

Vonbrotsprisen skulle helst gått til Skyward Sword, men Dragon Age 2 var faktisk det verste spelet nokonsinne produsert. Inga overdriving. Dragon Age 2 er det verste spelet nokonsinne. Boikott BioWare.


Film!

Dette er artig: nesten alle filmane iår skuffa meg. Sånn oppriktig, eg kan nemna minst ti filmar som eg såg iår og som eg oppriktig trudde skulle vera skikkeleg gode, og som alle bare var «meh». Skyld på filmguden, ikkje meg. I mellomtida fekk eg i det minste sjå ganske mange fantastiske eldre filmar.

Uansett. Eg har enno ikkje sett Hugo eller den amerikanske Män som hatar kvinnor-filmen, men årsens beste film må (inntil vidare?) gå til Drive. Det er så fantastisk med rolege filmar som veit å nytta ljod og tid så vettug som dette. Med god regi, godt skodespel, godt manus, god filmmusikk og godt alt er Drive den finaste og beste filmen frå 2011 eg har sett.

Eg må òg nemna The Future; den kvitaste og mest pretensiøse filmen eg nokonsinne har sett. Det er ein fæl film, men filmen er samstundes ein unik type fæl og såleis er han absolutt verdt å sjå.

Vonbrotsprisen går så til X-Men: First Class, fyrst og fremst fordi denne amatørfilmen faktisk fekk god kritikk. Dette er meg absurd. Hjarta var kanskje på rette staden og filmen hadde eit par gode idear, men slikt hjelper ikkje når talentet, intelligensen og gjennomføringa ligg på eit så lågt nivå som dette. Fæle greier.


Eg hadde forresten tenkt til å leggja ved bilete og slikt, men det var eit ork og eg orka ikkje å orka det orket. Handter det.

ei nyttårserklæring

2011 er over; 2012 vøre flott.

Ha det fint, lær deg mykje nytt og gjer foreldra dine sinte. 

Persona 3: Some analyses and thoughts

"Time never waits. 
It delivers all equally to the same end.
You, who wish to safeguard the future,
however limited it may be...
You will be given one year;
go forth without falter,
with your heart as your guide..."

I recently played through Persona 3 Portable yet again. This marks the sixth time I have fared on its "journey", so let us just be perfectly clear on this: I love Persona 3. I adore it. I think Persona 3 ranks as one of the greatest, most original, funniest, most dramatic, most badass and most engaging video game ever made and everyone should play it.

But it is not until this playthrough that I realized just how brilliant its story really is. Up until now I have been somewhat blind as to what role mythology, in particular Greek mythology, and the symbolism of the tarot cards have been playing in the game's story. I will not go into these much because someone else already has. Twice. I certainly recommend you reading these, as they are what inspired me to write this post.


Note that the main character, Minato (upper left), has two tarot cards - 0, The Fool, and XIII, Death.

If you are not familiar at all with this, here is a little intro. In Persona 3, you acquire different "personas". These are, in essence, sort of like embodied personalities that Minato can assume. This is illustrated clearly through the social link system; for example by having a persona of the Devil arcana equipped, you will naturally get along with the devilish man who personifies the Devil arcana.

This social link system, along with the calender system (through which you play and experience an actual school year in Japan, with actual holidays and actual school events), are the key factors to set Persona 3 completely apart from its not-nearly-as-brilliant predecessors.



The personas themselves function a little like pokémon do, but instead of having personas fight for you, you fight by sort of channeling them. And by using them, you get to use their abilities to heal, attack, charge up, regenerate health and so on. You also gain their stats and all their strengths and weaknesses.

While all of your party members have one and only one persona of one and only one set arcana, you, Minato, are very, very special. Your arcana is of the fool arcana, your dealt number in fate is zero - basically, you are undefined, a "wild card". This allows you to summon any persona from any arcana ... granting you "unlimited potential". You need to be able to deal with any given situation, so you absolutely must utilize this ability and carefully choose what personas and skills to bring.

An interesting fact is that acting according to the personalities of others will net you much higher points than either constantly being a white knight or constantly being an asshole. So in contrast to many other games, you should not invest in playing one specific role and act according to that at all times, instead Minato needs to utilize his "blank slate" ability to tap into all of his friends' different mindsets.

As for the design of personas, they will typically be vague interpretations of various figures from different mythologies - for example, you can summon Thor, Vishnu, Satan - or Alice from Alice in Wonderland. Yes, seriously!



The game goes extremely far in borrowing names and concepts from Greek mythology in particular, and those set personas of your allies are pretty interesting with that in mind. For example, Shinjiro and Akihiko's relationship, as well as their roles in the story, mimic the roles that their personas, Castor and Polydeuces, played in Greek mythology. Simply by having some basic knowledge on mythology, you can predict much of the story elements, but it still keeps the impact through the well-written script.

We are fast approaching spoiler territory, so if you do not want to get spoiled, turn back now.
I am also going to sort of assume that you know what happens in P3.

When Minato (the protagonist) first moves to Iwatodai, his new dorm is soon attacked by a giant "shadow". Shadows are the common enemies of the game, but there are twelve particularly big and special shadows that will come every full moon. All of these twelve shadows represent one arcana each; the boss fights with them are also derived from that in some way. For example, the Hanged Man shadow is quite literally a hanging shadow, while the Fortune shadow introduces an element of chance and luck in its boss fight.

In Minato's new dorm, it is revealed, SEES resides; a group dedicated to the destruction of shadows. It is made up of various different people who all have the ability to summon personas (the "potential"), and this allows them to stay conscious and fight during the hidden 25th hour of the day - The Dark Hour, when Tartarus, a giant tower appears. This is the initial premise of the story.

I like to think that The Dark Hour originated from the idea of the number 13 having special properties, which also plays a role in the story. Mathematically you can look at it this way to see what I mean:

(12x1)+1=13
(12x2)+1=25

 Just like the 13th shadow, Death, was "never meant to be", neither was a 25th hour. Both were unnaturally brought about through the scientific experiments of a brilliant madman long before the game begins.

Every month in Persona 3, as the full moon date approaches, you will find that "The Lost" in the city are increasing. These "Lost" are basically normal people in the city who have fallen victims to the "apathy syndrome" (meaning they have been attacked by shadows during the Dark Hour); all they do is moan and stand around, looking pale. This is certainly derived from one idea in Persona 2. Without bothering to go into why this happens in that game, the "shadow selves" are people who have had their dreams and wishes broken or unfulfilled. They have then become forgotten by the society, which eventually brings about their complete fading from existence.


When you are eventually given the choice between the bad ending and the good ending, it is extremely obvious what is the "correct" choice is. Basically choosing the bad ending is like choosing to be oblivious - like the Lost. It is supposed to be so obviously wrong.

And after the full moon, when SEES' operations to destroy shadows will typically take place, the Lost will be decreasing. Usually. You learn more about the influence of the moon and its relation to the shadows as the game progresses, but one fun detail I just want to point out really quick is that the personification of the Moon tarot card, Nozomi Suemitsu, becomes involved with a cult that worships Nyx, and spoiler: Nyx is actually the moon.


Anyways. It is during this very first incident in the dorms that Minato summons a persona for the first time. The persona he acquires then is Orpheos, a figure from Greek Mythology. There is alot of things going on in this scene that require some analysis. The most obvious thing you will notice is that you summon your persona by shooting yourself in the head with an "Evoker".



In Japan, gun control is strict and firearms are fairly rare, so the developers must have gone out of their way to use this particular imagery, implying death and self-harm like this. Junpei notes that you "must be a little nutty" to be shooting yourselves in the head, but I would rather call it "foolish". More on that later.

A different thing going on is that Orpheus actually "mutates". It is important to point out that at this point in the game, Minato is at level 1 and completely inexperienced in combat. He could not possibly be weaker and this is a BIG shadow, much more powerful than the first ones you fight "for real".

So Minato loses control of his persona and it turns into Thanatos. To demonstrate how big of a leap in power this means, you can get this persona properly first at level 70. That is a pretty huge damn leap. Suffice it to say that Thanatos is a beast at that point and it rips the shadow to shreds.


Persona 3's original Japanese cover art.

Thanatos is a very important persona for alot of reasons ... it is the form that Ryoji takes at the year's end.


And it is worth talking about the strange relationship between Minato and Ryoji. When Minato first meets Ryoji, he takes the form of a boy named Pharos, who is the very first character Minato meets in the game. 



It should be obvious that Pharos' design resembles Minato's. Also note his prison garbs; a clear hint to his entrapment.

He later leaves this form and becomes Ryoji - a more normal-looking young man, still resembling Minato. 


And this is one of those really important things that make the female protagonist's story make a lot less sense, since she looks nothing like Pharos or Ryoji. Furthermore, Ryoji actually has his own social link in the female protagonist's game. You can even choose a lover's route and romance him, and his social link is "Fortune". And this is bullshit. I mean, what the hell? Why is... why would... bwhaaa?????
In fact, quite a few social links are removed so that you can have romance options with males. Shinjiro replaces the Moon social link, even though his persona is of the Hierophant and Akihiko replaces the Star social link, even though his persona is of the Emperor. The social link sequences themselves are as good as ever but they do not make sense at all in the story as a whole, and the worst part is that it empties the game's world. In effect, it just ends up giving you far less people to interact with.


Moving back to Minato's personas. His initial persona is Orpheos, his second persona is Thanatos, and his third and final one, the ultimate one, is obtained by fusing them. Yes, fusing Orpheus with Thanatos will net you Minato's ultimate Persona: Messiah of the Judgement arcana, the highest-levelled persona in the game. Messiah is also the source for the ultimate equipment in the game, and he is even the persona that Minato is seen with in the ending credits, so Messiah is the persona that Minato is sort of meant to be using at the end of the game. Of course, you can still use whomever you want.


There is actually a fourth coffin on Messiah that did not make it in this picture. Just trust me, it is there. So why do both Thanatos and Messiah have coffins? Better yet, why does Thanatos have eight while Messiah has four?

The Judgement arcana social link actually acts almost identically to the Fool arcana social link: both of them are personified in the SEES group. The Fool arcana social link was dedicated to eliminating the shadows, which ironically served only to call Nyx forth - they have, fools that they are, been metaphorically and literally shooting themselves in the head the entire time. The Judgement social link, representing SEES' rebirth, is similarly dedicated to the annihilation of Nyx; the Fools reborn.

Messiah is also pretty special in how you acquire him. Every single other persona in the game is acquired either by fusing two or three random personas, or by fusing four, five or six very specific personas. But Messiah is different, he is acquired by fusing two and only two specific personas: Orpheus of the Fool arcana, and Thanatos of the Death arcana.

Minato's natural affinity for all these three arcana are also expressed in the Social Links; only the Fool, Death and Judgement social links are leveled up automatically as the game progresses. They demand zero effort from Minato to achieve max rank.

But Thanatos has further connections. Specifically, Thanatos is actually the son of Nyx. And he also has a twin brother, Hypnos, who is an actual persona in the game, used by Takaya. 



Did I mention that Takaya is a bad guy? And here is his persona:


Hypnos and Thanatos have another well-known brother in mythology, Moros, who is used in the game by Takaya's right-hand ally, Jin.

Takaya is a dying man, and rationalizes that since he cannot live life, there is no point in anyone else doing so either. The Fall is his salvation; all he wishes is to see the end of all things before he perishes. This is why he contributes to Nyx's comin. 

Now, it might be because I am of European and christian descent, but it has always been my opinion that Minato's role and fate in the story is very much like that of Jesus in the Holy Bible. Persona 3 certainly throws some very obvious christian imagery at you, for example in this scene ...

... while Takaya clearly mimics Jesus Christ. But there is something very off about Takaya and his persona; they look really pale and sick. Minato and Takaya are a bit like twins, just like Thanatos and Hypnos. Takaya is a false saviour and represents nihilism, death and destruction, whereas Minato is a true saviour and represents faith, life and creation. Takaya sacrifices others for himself; Minato sacrifices himself for others. 

I mentioned earlier in the post that I think the evokers are an allusion to death. Lots of other imagery in Persona 3 suggests death as well; such as when the people without "the potential" litterally turn into coffins during the dark hour.

And it doesn't stop there. Death is impending and Persona 3 lets you know it. Just like time, which is expressed through the calender system and through imagery of clocks, Death is constantly present in Persona 3. In the story, in the imagery, but also in the combat and in the exploring.

For the exploration, the developers added a special enemy to Tartarus, "The Reaper". He is possibly the most powerful enemy in the game, and he can appear at any floor in Tartarus at any time, chasing you and forcing you to run away. Eliminating The Reaper is completely out of the question; you run or you die. And in combat, if the main character ever falls in battle, it means an instant game over. Any other character can be revived easily, but if you die, it is all over. In effect, defeating the shadows is never the most important objective, nor is leveling up: avoiding Death is.

And, of course... Minato dies at the end of the game.

While avoiding death is essential for 99% of the game, Persona 3 does end with Minato's dying. Exactly what meaning lies is in Minato's death, is probably more than anything else in the game meant to be cryptic and left up to interpretation, but I will give it a shot.

First, read these two articles: this one and this one. They are pretty enlightening. 

Second, consider the fact that there are twelve big shadows in the game that appear once every full moon, and that the game also takes place over the course of one year, or twelve months. It would be very easy and convenient to assign one shadow to every month; beginning in January and ending in December; perhaps even including an end-game "hidden month" or something like that. It would write itself.

The game avoids this structure, instead beginning in April and ending on January 31st ... and to achieve this, certain months have two big shadows attack at once, instead of just one. The developers wanted to prevent us from perceiving the twelve big shadows as representing months instead of arcana.

Nyx Avatar, the final boss, goes through fourteen various stages of arcana from 0 to 13; meaning the boss renews itself and becomes a whole new boss every single time you defeat a "stage". The two articles I linked to, delve into the meaning of those stages.



But, I think the essential thing to note is that Nyx Avatar begins at "the Fool"
and she ends at "Death".

Now, Nyx Avatar appears from the reunion of the twelve big shadows that Minato spent most of the game defeating, so it does make sense that she goes through these arcana as they are part of her. But ... there is no big shadow of the Fool arcana. This, I think, implies yet another connection between Minato and Ryoji - in their symbiotic existence together, Minato inherited Death, but Ryoji also inherited the Fool.



And while Nyx Avatar demonstrates some insight to the various stages of life in the battle, her understanding is still incomplete and flawed with the tarot cards in mind. Her final battle quote ...

"Beyond the beaten path lies the absolute end. It matters not who you are... Death awaits you."

... explicitly tells us that Nyx believes that Death is the absolute end.

Yeah, Minato's death does mark the ending of Persona 3, but the tarot cards reveal that Death is not the end of the journey for "the Fool". Death is only a transition that everyone must go through with and Minato knows this. So with his unmatched spiritual wisdom and strength, and his unbreakable bonds with others, Minato is able to attain the Universe card, to perform the miracle to save and protect everyone.



Yeah, Nyx never even stood a chance.

vi «talast» kanskje, men vi «sjåast» ikkje

Språknytt

For nokre dagar sia starta eg tinging på Språkrådsens «Språknytt». Det er «gratis» (skattefinansiert), så kvifor ikkje?

Bladet kjem ut med fire nummer kvart år og idag kom altså det fjerde eksemplaret for 2011 i postkassa mi. Mykje keisam lesnad, sånn eigentleg, men på s. 26 og s. 27 står det noko som for meg er frykteleg interessant: «Vi sest - eller sjåast vi?». Artikkelen handlar om fenomenet st-former av verb - passive verb - og spørsmålet om kva som er rett, og kvifor det rette ofte er minst brukt.

Kva i alle dagar er dette?

Bokmål nyttar oftare s-former enn nynorsk nyttar st-former, litt som med s-genitiv, men problemet oppstår ikkje bare i nynorsken. «Skrivet besvares innen fire døgn», kan ein skriva. «Mannen passes på av sin sykepleierinne», kan ein skriva. Men ofte skil ein ikkje mellom tida; t.d. «kastes» kan vera både infinitiv, notid, dåtid OG perfektum. Bokmål har det altså ille, men nynorsk har det endå verre.

På t.d. engelsk har dei ingenting liknande, så ein kan gjerne omskriva slike verb totalt. «Oppgaven leveres på fronter» tyder eigentleg bare «oppgaven blir levert på fronter». Synest du at dette høyrest fælare ut? Vel, då veit du no kor dumt «oppgaven leveres» eigentleg er! Det beste er sjølvsagt «gjer vel og lever oppgåva på fronter».

Men kvifor heiter det ikkje «vi sjåast» på nynorsk? Artikkelen svarar strålande: av di det ikkje heiter «vi sjåar». Skjønte du kanskje ikkje heilt det? Då har eg ein tabell som syner mønsteret og logikken for deg:

a-verb: å tala - talar - tala - har tala
st-form: å talast - talast - talast - har talast

e-verb: å møta - møter - møtte - har møtt
st-form: å møtast - møtest - møttest - har møtst

sterkt verb: å drepa - drep - drap - har drepe/drepi
st-form: å drepast - drepst - drapst - har drepest/drepist

ureggelmessig: å sjå - ser - såg - har sett
st-form: å sjåast - sest - sågst - har sest

uregelmessig: å gjera - gjer - gjorde - har gjort
st-form: å gjerast - gjerst - gjordest - har gjorst

Tri store problem er til for st-formene: det eine er at det som er rett, ofte vert nytta minst. Det andre er at st-formene av a-verba aldri har noko skilje som helst i tid. Det tridje er at systemet er så helvetes innvikla og komplekst. Som eg skreiv: bokmål har det ille og nynorsk har det endå verre.

Løyndommar i språksoga vår

Lærarane vil tilrå at du bare unngår slike former i andre tider enn infinitiv. Med andre ord «å leverast» er heilt greitt, men «levertest» er sterkt frårådd. Problemet her er då løyst, men eg er ikkje nøgd med det. Eg finn att alt dette i norrønt, og no kjem eg med ei anna årsak til at «vi sjåast» er så utbreidd: på norrønt heitte det nemleg nettopp «við sjáumst» og endå viktigare «þeir sjást»!

«Þeir sjá» inneber jo «þeir sjást», og «þeir mæta» inneber «þeir mætast». Men på nynorsk heiter det ikkje «dei sjå» eller «dei møta»; vi tok tridjeperson eintal-formene «hann mætir» (møter), «hann sér» (ser) og «hann kastar» (kastar). Då måtte vi gjera det same formene med st-formene: «hann mætist» (møtest), «hann sést» (sest), og «hann kastast» (kastast). Ved sterke verb stal vi fyrsteperson eintal-forma «ég drep» (drep) over «hann drepur», medan «ég drepst» og «hann drepst» (drepst) er bare det same.

Men ingen seier «eg sest» eller «han talast» oftare enn «vi sest» og «dei talast», så sjølvsagt er det fleirtalsformene som har overlevd i målføret. Det norske språket er så sanneleg eit unikt og vakkert kaos.



Bilete ikkje relatert.

zelda-legenden

Ei oppdatering

Breivik-rapporten ser ikkje ut til å vera vasstett i det heile. Konklusjonen om å ikkje vera tilrekneleg er truleg ikkje rett. Dette endrar jo biletet drastisk og er ein skandale for rettsvesenet vårt. Keisamt! Difor er det på tide med noko spanande. Zelda!


Nytt Zelda-spel? Jippi!

Ja, nytt Zelda-spel! Det beste nokonsinne, sagde dei. Men veit du, så langt - eg kom meg til vulkan/lava-delen på veg inn i den andre grotta - er Skyward Sword faktisk det verste Zelda-spelet. Det verste. Ein gong til: det verste. Det er faktisk nesten utruleg ille og eg trur ikkje eg skal spela det meir. Nintendo fór altså som vanleg med lygner og journalistane hjelpte til.

Alt alt alt er feil

Denne Fi-karakteren er forjævlig. Ho er overskriven, ho har for mykje obligatorisk dialog. Stamina-skiten gjer bare at det å springa aldri er moro nokonsinne. Spelet engasjerer ikkje. Og kanskje det verste: kontrollen. SS prøver så hardt, så hardt, men rørslekontrollen til Wii-systemet vil aldri aldri aldri gå seg til for meg. Eg tolte Super Mario Galaxy endå mindre og gav det opp ganske fort; det er bare totalt umogleg for meg å vera meir komfortabel enn frustrert med denne idiotiske teknologien. Det fungerer kanskje, strengt tala, sånn per minstekrava, men det er uansett ein blindveg. Dersom dette er ei forbetring, må jo kontrollane til Twilight Princess (som trass marknadsføringa var eit GameCube-spel og ikkje eit Wii-spel) ha vori endå verre på Wii enn Skyward Sword er. I det tilfellet synest eg oppriktig synd på alle som leid seg gjennom TP på den måten.


Ver så snill, engasjer meg

I Link to the Past vaknar du opp, får fem liner med tekst, og så BANG! Du er i ei grotte, du får tak i bomerangen, du får tak i nykelen, du slaktar minisjefen og heisann! Du redda prinsessa, føkk ja! Etterpå bruker du tid på å utforska bygda, taka inn stemninga, tala ved karakterane. Nesten in media res, men ikkje heilt. Eit meisterverk av ei opning. 10/10!

Opninga her er derimot sakte. Såååååå sakte. Skyward Sword har alt anna enn lita tid. Det bruker to-tri timar i byrjinga før du ser Zelda-aksjonen du kom hit for. Og dette er ikkje for å byggja opp forventing. Det går heller ikkje til å gjera deg kjend med kontrollen eller med husa i bygda, det skjer eigentleg ingenting sentralt eller spanande her. Fuglen din er bare burte, du finn han etter litt leiting, det er alt. Så ei lita tevling med fuglane. Rein keisemd, nesten hendingslaust. Nei, den lange, lange ventetida går meir til at spelet ikkje maktar å halda kjeft om kor "søt" Zelda er, kor "godt ho luktar". Ved Odin for ei smørje.

Forslag til ny opning: Link trener til å verta ridder. Det er alt. Kanskje kan det heile vera ein draum med Zelda i seg, spelet startar med at Link vaknar frå svevne uansett. Bare få fiendar på skjermen som du drep med sverd. Ein liten tutorial kanskje, eit par smågåter og litt akrobatikk? Ein smakebit på heile spelopplevinga er alt, slik at eg ikkje mistar interessen. Det er alt eg vil ha.


Gjer noko produktivt Zelda, di merr

Eit stort problem med Zelda i nesten alle spela er denne passive rolla; anten er ho innelåst ein stad eller så sit ho på ein stol og ventar på å verta innelåst ein stad. Eitt av spela i serien har broti mest med dette: Ocarina of Time, der Zelda all tida hjelper deg aktivt på kvesten gjennom Sheikh. Og det fungerte ekstremt bra. Det skapa eit band. Wind Waker var derimot meir splitta; Zelda set seg ned på ein stol i bakgrunnen i den andre halvdelen og ventar på å verta innelåst ein stad - etter å ha vori ein særs sentral karakter i den fyrste halvdelen. Snodig.

Men her sat Zelda altså på ein stol. Flaug på fuglen sin litt. Greitt nok, dette er jo norma i serien. Men etter litt spreiar ho praktisk tala beina sine framfor Link og smiler og seier «hei der du kjekken, kom hit og smak på meg blunk blunk» og kleder av seg og tek på seg sjølv med fingrane sine før ho - jepp, forsvinn og vert innelåst ein stad. Di jævla kuktøs! Succubus!!!


Hald kjeft Fi, ikkje dans Fi, ikkje gjer noko som helst Fi, di merr

Langt meir tid bruker du uansett med Fi, sverdet ditt (??), og ho (??) prøver minst like mykje å sjarmera deg. Men det fungerer ikkje, din jævla Navi-klone. Du er ikkje eingong eit menneske. Dette fungerte ikkje for Midna og det fungerer ikkje for deg. Hald kjeft og bare ver eit skadeleg sverd! Heile greia med partnarar som aldri er stille (Link+Navi, Link+Ezlo, Link+Midna, Link+Fi) er ille nok i seg sjølv utan romanse, det øydelegg all stemninga i grottene totalt når du aldri er åleine og på eiga hand.

Når du legg til alle desse keisame kvestane, har vi til slutt eit totalt meiningslaust og uvelkome Zelda-spel som eg ikkje orkar å gjennomføra. Skam deg, Nintendo.

Syn innlegg frå arkivet:
Frå Mai 2012 - Frå April 2012 - Frå Mars 2012 - Frå Februar 2012 - Frå Januar 2012 - Frå Desember 2011 - Frå November 2011 - Frå Oktober 2011 - Frå September 2011 - Frå August 2011 - Frå Juli 2011 - Frå Juni 2011 - Frå Mai 2011 - Frå April 2011 - Frå Mars 2011 - Frå Februar 2011 - Frå Januar 2011 - Frå Desember 2010 - Frå November 2010 - Frå Oktober 2010 - Frå September 2010 - Frå August 2010 - Frå Juli 2010 - Frå Juni 2010 - Frå Mai 2010 - Frå April 2010 - Frå Mars 2010 - Frå Februar 2010 - Frå Januar 2010 - Frå Desember 2009 - Frå November 2009 -
hahahahva

hahahahva

21, Kristiansand

Feministar ikkje velkomne. Hatposten sender du til ex1in9@hotmail.com - meld meg gjerne opp på spamlister!

Syn innlegg frå kategoriar:

Syn innlegg frå arkivet:

Syn dei nyaste innlegga:

Syn dei nyaste kommentarane:

hits